Feil.

Du sitter der på stolen og trommer utålmodig med blyanten eller pennen som skriver blått. Sparker i bakken med venstre fot i en heftig takt, du trekker pusten dypt inn og slipper den kanskje i overkant høylydt ut igjen. Sammenbitte kjever støttet opp av høyre hånd. Du sitter trassig rett i ryggen med krasse blikk både til høyre og venstre. Først og fremst er det opprørske blikket rettet fremover. Kjølig, ventende, nesten sint. Kaldt, rett og slett. Ikke slik det vanligvis er, ikke slik det pleide å være. Men nå, nå er det nok. Nå eksploderer du snart, for frustrasjonen og oppgittheten tar snart overhånd. Nå har du hele greia opp til halsen og vel så det. Der er du er tvunget til å sitte, og den tanken som opptar størst plass i hodet ditt er: "Dette er bortkasta tid." Og det burde ikke være slik, for før syntes du det var interessant, morsomt, og givende å være der.